| |
Mikael. Jeg er faen i meg lei for det som skjedde med deg. Et hav så fylt med drit at man ikke kan se
hvor det starter eller hvor det ender. Det sies at et flak søppel flyter rundt i Stillehavet, på størrelse
med Afrika.
Vi gikk i 3. Klasse da vi ble kjent. Noen ganger var luften i klasserommet så sprø at øynene hadde
vanskelig for å finne feste. Endeløse timer hvor solen sto inn gjennom gluggene og langsomt varmet
opp gardinene. Til sist kunne det bli som et eneste stort lufttomt vakuum.
Vi var ikke religiøse, men vi hadde Sonic the Hedgehog. Noen ganger når jeg overnattet hos deg, og
din mor var på nattevakt, kunne vi spille hele natten.
På en knaus i friminuttene brukte vi å leke kongen på haugen. Med hud og hår slet vi for å holde oss
på toppen. Jeg kunne et trix. Bakfra la jeg en arm over mine motstanderes hals, med en tommel i
ryggen bøyde jeg dem bakover, så tommelen stakk inn imellom ryggvirvlene. Det reddet meg mer
en enn gang. Men denne kampen kunne ikke måle seg med den viktigste. -Å Ikke falle utenfor. Hvis
du skilte deg ut risikerte du det. Det er første regel: -Ikke skill deg ut.
Du bodde med din mor i Nordpolveien. Jeg brukte å kalle den for Monopolveien. Vet ikke hvorfor.
Kanskje hadde du en ensom oppvekst. Ingen søsken. Din far forlot deg og din mor da du var liten.
Kanskje hadde hun monopol på din kjærlighet. Kanskje hadde du det på hennes. Jeg husker at din
far ga deg en skinnjakke. Den bar du på skolen. Du kunne ikke ta det da de andre lo av deg. Med en
enebarns stahet ville du forsvare det eneste din far hadde kunne gi deg, men alt som kom ut var et
bittert unnvikende blikk. Aldri vis svakhet. Det er andre regel. De andre så at du vendte blikket
vekk, det lo de av. Ditt sinne vokste. Det lo de av. De viste at bare litt til nå, så eksploderer han. Til
sist sprang du, illrød i ansiktet, ut av klasserommet og slamra døren igjen. Han "klikka" sa de. En
felles dom og forståelse var lagt.
Vi gikk på baksiden av skolen. Lasse, Aleksander, Robin, Fredrik, Erling og Kristian K sto på toppen
av en haug og ropte ting etter deg. De likte ikke at jeg gikk sammen med deg. Da hadde du et
sikkerhetsnett. Så de ropte til meg at jeg skulle komme over til dem. Ikke bry deg om det, sa jeg til
deg, men jeg så tåren i øyekroken din. Du hadde fått utlevert en dom du aldri hadde bedt om. Du
kunne ikke gjøre noe med den.
Du var ikke lynende intelligent, du var ikke god i sport. Det kunne ha vært en fribillett. Du ble kalt
feit så mange ganger at jeg til slutt begynte å tro på det selv. Først da jeg mange år senere kikket på
klassebildet fra 6. Klasse gikk det opp for meg at mange i gjengen var bedre polstret enn deg.
Du trodde du måtte bli tøffere, at hvis du bare kunne beviste din styrke kunne det redde deg.
Ingenting er bedre brensel for en gjeng enn å se en taper, som prøver med sine svake midler å reise
seg. Det var en rigget kamp. Du gikk i bakken før du kom deg opp. Jeg så søppel samle seg. Som en
stim mot strømmen trosset de ringene i vannet. Oppløste plastrester.
Da vi kom på ungdomskolen løste gjengen seg opp. Alle gikk vi egentlig våre egne veier og ble med i
våre egne små klikker. Jeg så ikke så mye til deg. Du fikk noen venner, jeg fikk noen andre. Jeg tror
ikke lengre det var noen som fulgte etter deg. Bortsett fra din egen skygge.
De følgende årene snek skyggen seg så langt inn på deg at man kunne se den forfra, som to mørke
halvmåner under øyelokkene dine.
Du så sjelden særlig glad ut.
Du ble tynnere og tynnere.
Din allværsjakke ble så skitten.
Dine pupiller så små.
Ditt blikk så stirrende intenst.
HVORFOR HADDE DU RING I ØRET MIKAEL?
det skulle du aldri hatt!
__< ̈ ̈
HVORFOR HADDE DU SÅ KRAFTIG BUE PÅ CAPSEN MIKAEL?
det skulle du aldri hatt!
__< ̈ ̈
HVORFOR HADDE DU PÅ DEG SKINNJAKKEN FRA DIN FAR MIKAEL?
den skulle du ha kasta.
__< ̈ ̈
DU SKULLE ALDRI HA BODD I MONOPOLVEIEN MIKAEL
Hva var det egentlig den veien hadde monopol på uansett?
HELVETE
Da vi kom på reunionfesten hos Anne-Merethe var vi blitt rundt 20 år gamle. Hadde ikke trodd jeg
ville se deg der, men du dukket opp til sist. Du gikk på metadon da. Det skar meg i hjertet. Du pratet
om ditt missbrukerliv som et avsluttet kapittel. Og du ville så gjerne tro på det. Et matt lys brant der
inne, men i kjølvannet av retina lå brakkvannet. Et kontinent av søppel fløt rundt og fylte halvdelen
av øyet med sin blasse grumsete yte. Plastpartikler, mikroskopiske små, men tette nok til å gjøre
overflaten skjør og porøs. Og jeg forstår deg godt. For hvilken bortgjemt skatt ventet deg egentlig på
den andre siden av regnbuehinnen? Ingen utdannelse. Ingen spesiell hobby, i hvert fall ingen jeg
viste om. Ingen rusfrie venner. Herregud, jeg kan i mørke stunder tenke at det å bli kunstner var å
skyte meg selv i foten. Hvordan følte ikke du det da? Hvis man skal kjempe seg ut av et rusmisbruk
må man vell ha noe forgylt som venter én i andre enden? En lysende trofé av noe slag. Neste gang
jeg møtte deg var i Storgata. Det stirrende blikket hadde vendt tilbake. Du hadde skaffet deg en
hund.
Mange år etter dette det var jeg i Oslo og spilte basket med noen venner. Gjennom venners venner
var Lasse med å spilte. Jeg hadde ikke sett han på rundt ti år. Etter vi hadde spilt gikk vi, fire fem
stykker, på Blå og tok noen øl. Det var en lun sensommerkveld. Hyasintene duftet og blandet seg
med luktene fra Akerselva. Vått papir, siv, søppel og gangveiens tørre asfalt. Vi pratet om svunne
tider og hva det hadde blitt av folk. Deg og ditt misbruk ble også nevnt. Lasse sa noe. Taus og
ubevegelig sank jeg ned og frøs fast i plaststolen med blikket lenket til mine joggesko.
"Har jeg ikke alltid sagt han var en taper?"
Og av alt sammen er det det jeg angrer mest på. At jeg ikke slo han der og da. Jeg skulle slått han av
respekt for deg. Din person, din aura. Jeg skulle slått han av respekt for meg selv. For mitt eget
selvverd og ego sin del. Jeg skulle slått han for vektskålens del, så den ikke skulle miste sin
signifikans og for evig bli dømt til å måle feil. Jeg skulle ha slått han.
|
